Norske mennesker bruker ikke doping!

Jeg ble også forferdet over nyheten om at Therese Johaug var tatt i dopingkontroll. Men den største forferdelsen er over flertallets naivitet. Det hersker en skråsikkerhet over feiltagelsen i denne dopingfellelsen. Jeg lurer på hvordan folk flest kan være så sikre på at Johaug ikke har benyttet steroider i kampen om størst muskler og største ytelse i skisporet. Kjenner de henne, alle som er så sikre?

Eller er det bare det at "norske mennesker jukser ikke"? Eller, "norske idrettsutøvere bruker ikke doping"? At det bare er sånn det er, uansett?

En vanlig samtale for tiden, på pauserommet, over kaffemaskina etc foregår ca som denne: 

-Helt forferdelig dette med Johaug! Enn å bli dopingfelt kun for å ha benyttet en leppesalve. 
-Jau, men hun måtte jo ha sett den røde trekanten med ordet DOPING i på pakken...

Nei, for hun stolte jo helt og holdent på landslaglegen som gav henne pakken. 
-Jau, men han måtte jo ha sett den røde trekanten med DOPING på pakken. 

Nei, han gjorde jo ikke det da. Og derfor har han gått av. Det vil si at han innrømmer sin egen skyld i å ha ødelagt Johaugs karriere. Dessuten kan man ikke oppnå muskeleffekt av dosene i en leppesalve.

Mange slike samtaler slutter der. Men noen ganger kjenner jeg at all verdens dumskap manifester seg et øyeblikk i vesenet jeg har stående fremfor meg. Makan! Samtidig tenker jeg at mennesket har en fantastisk evne til å tro på det det vil tro på. 

Hvis samtalen fortsetter blir den som denne:
- Enn hvis, da altså bare ENN HVIS, det var slik at også norske utøvere dopet seg. Hva ville de da selvfølgelig måtte gjort for å dekke seg? 

- ??

- Om også det norske landslaget driver systematisk doping, må de selvfølgelig alltid hatt en eller annen årsak for hånden i tilfelle avsløring. Det er bare fantasien som setter grenser; utslett på rumpen, hemorider, allergier, diverse sår.. Noe som forklarer at det kan være spor av steroider i blodet. En muskelfremmende injeksjon er målbare i blodet kun dager etter injeksjon. Dvs at det er mulig å bole seg og samtidig teste rent etter 14 dager. Men de økte muskelfibrene som ble dannet er varige. Selvfølgelig vil en systematisk doping være i samråd med landslaglegen, som selvfølgelig går av etter at "feilen hans" er innrømmet. Han har tjent så godt at vil ikke trenge å jobbe mer i sitt liv uansett.  Det verste for en toppidrettsutøver som blir dopingfelt, er ikke utestengelsen, men rett og slett å bli tatt i juks og skuffe alle sine tilhengere. Derfor vil enhver som driver doping, alltid ha en forklaringsplan. 

- Nehei, det tror jeg ikke. 

Nei, selvfølgelig ikke :) Jeg for min del tror ingenting, men naiv gidder jeg ikke å være! 

 


 

 

Artikkelskriving upp i røven!

Jeg sitter atter her en kveld med mitt vitenskapelige arbeide. Håndarbeidet, som jeg kaller det til mine strikkende sjelefrender. Jeg misunner dem nå og skulle ønske jeg også kunne tvinne pinner og bomullstråder og vært fornøyd med det. Men den gang nei, denne kjerringa skriver vitenskapelig forskningsartikkel. 

Siden sommeren 2015 har det pågått nå. Ikke at jeg startet å skrive da, men startet å tenke på det. La oppgaven på lista og børen på skuldrene. En rykende fersk mastergrad gir motivasjon skal dere tro. Men å gjennomføre selveste gromarbeidet, i tillegg til en skikkelig feministisk full jobbstilling og en meget ufeministisk arbeidsfordeling i heimen.. Jau da. 

Jeg fortsatte å tenke på det hele høsten 2015. Tok fatt på arbeidet våren 2016. Fikk sendt avgårde et tilsynelatende dugende dokument et halvår etter, som halve halvåret deretter kom tilbake med rimelig dugande tilbakemeldinger. En publisering var ikke lengre like fjern som tanken på å bli fridd til av Brad Pitt. Att og fram mellom den kloke veileder og den skrivende frue, til det så enda mer dugende ut og dokumentet kunne avsendes det o`store tidsskrift atter en gang. Men deretter ble det rot i det o`store og misforståelser meg her og der. Smaken på fritid fikk igjen stadfeste seg, og livet så ganske så skjønt ut en periode. Jeg begynte til og med å planlegge tapetsering. Før det sjeletyngende dokument atter en gang var den skrivende frue i hende. 

Nå fra redaksjonen, o`store. Med gode tilbakemeldinger og kun små endringer. Jau visst. Arbeidskrakken og skriveredskapet (hjernen) er igjen flittig i bruk. Måtte bare enden på artikkelvisa være nær. 

 

 

Å gjøre stress til status

Det er ganske utrolig å tenke på at mennesket triumferer kloden som overlegen art med tanke på hvor ulogiske kulturer vi skaper oss. Stresskulturen står høyt på lista for mange for tiden. Mennesket som art har gjort mange dumme trekk gjennom historien. I følge Yuval Noah Harari i boken "Sapiens" er å binde seg opp til jordbruk et av mennesket dummeste evolusjonistiske trekk. Fra å være frie sankere, til å lesse seg ned i arbeid fra morgen til kveld. 

Det er enda mer sentralt å tenke over hva vi egentlig driver med i dag. Hvem i all verden setter egentlig pris på å være stresset? Konstant skulle rekke et klokkeslett, ikke ha tid til å sette seg ned etter jobb, stadig være på farten mens sulten gnager i magen. I dag er det status av en eller annen underlig grunn. 

Å fortelle alt man rekker over. "Puh så travelt det er".. "Men det er jo kos da", med et fårete smil som mottaker nikker anerkjennende til og smiler med. Gjerne med noen innspill om sin egne travle hverdag. 

Dette har altså blitt status. Selv tror jeg den ubegripelige årsaken for utslitthet som statussymbol, er at ingen legger til i samtalen at det faktisk er helt for jævlig! Ingen våger å si at det suger å være stresset og ikke få avslapping og kvalitetstid med familien. Hvorfor avsluttes ikke slike alt-jeg-har-gjort-statuser på facebook med " Fy F.. for et helvette, jeg skulle ønske jeg slapp dette kjøret". Kvalitetstiden fakes med iscenesatte bilder og stresset fortsetter. 



Jeg synes dette var utrolig godt sagt. Verdt å lese! 

Nå skaper vi dette "vellykkede" stresslivet også for barna. Akkurat som det ikke var nok med å være fulltids"ansatt". Som elev så må også fritiden schedules inn i en timeplan. 

Mennesket liker å slappe av. Vi trives sosialt, å prate med andre mennesker, spise godt mat, slumre, få nok søvn. Følelsen av velbehag kommer når nivået av kortisol i blodet er lavt. Hygge får kroppen til å skille ut belønningshormoner som kjennes godt. Det er så feil når bloggere skryter over sitt lille søvnbehov og av sitt rekke-over-alt-liv, og vi faktisk ser opp til slike. 

Skulle ønske noen snart begynte å triumfere over å ha lite å gjøre. 

 

 

Naturens gang?

I dag morer jeg meg med kaffekoppens mens jeg leser av VG (Verdens Gang) mener mennesket som art er overnaturlige. 

"Bør vi la naturen gå sin gang" spør de smarte journalistene ut til alle landets lesere. 

Dette med bakgrunn i at bonden Ida tok med seg en elgkalv hjem etter at den hadde blitt forlatt og holdt på å fryse i hjel midt på sommeren. Men nå vi vet at nordlandsværet også kan være noe ulogisk.


 

Dette har da blitt kritisert av både politi og viltnemd, som sier at en elgkalv som er forlatt av moren, kan blir forlatt av moren om mennesker tar seg av den. Både politi og viltnemd har tydeligvis hatt "politisk-korrekte-og-dumme-svar-til-media kurset" under utdanningen sin. 

Men det mest humrende er de som mener at mennesket er unaturlig. Hvor i evolusjonens tidslinje skilte mennesket seg fra naturen og ble unaturlige? Slik at noe mennesket gjør i naturen, vil være unaturlig?

Sett fra dette kjøkkenbordets synsvinkel vil jeg si at det er det mest naturlige i verden om en art har utviklet både intelligens og evne til ivaretagelse, og faktisk gjør det som faller seg inn. Mennesket tok seg av elgungen, naturen gikk sin gang. Og at vi har kommet dit som art, skal vi egentlig være glade for. 

 

Den viktigste kvinnekampen

Det har ganske nettop vært kvinnedag. Igjen. Eller egentlig er det så lenge siden at det er altfor sent å skrive om det nå. 

Det stilles spørsmål om vi egentlig trenger denne kvinnedagen. Ganske så likestilte som vi nå har blitt. De fleste skriker; "JAA! den trenger vi", utslitte og overarbeidede som kvinner er. Personlig savner jeg en helt annen innfallsvinkel på denne dagen. 

I debatten snakker om kvinnesyn. Som om det var et slags værfenomen. Noe som ikke engang nyeste teknologi har makt og kontroll over. Noe som bare èr der, blitt til av samfunnet. Vi roper og lager paroler med tydelig beskjed om at samfunnet på endre på dette synet. Vi roper indirekte beskyldninger mot menn og samfunnet som helhet over å undertrykke oss. Og merk, her er fokus kun på eget land. Kvinnekamp i andre kulturer er en helt annen historie. 

Spørsmålet mitt er nok en anelse frekt; Har kvinnen selv noen påvirkning på samfunnets kvinnesyn? Og ligger de siste kampene, prikken over i`en, på samfunnets skuldre? Eller er det individet selv som må gå en runde?

I år ropte kvinnene; "La fitta flagre", (*huff jeg gremmes). Tanken bak er fin, å unngå at unge usikre jente løper til plastisk kirurgi for å bli perfekt også der. Kroppspress og utseendekrav har lenge vært debattema. Men drivkraften bak kvinners jag etter det perfekte, er det dessverre verken menn eller samfunn som kan stilles til ansvar for. Det er kvinnen! 

Det er individet kvinnen som starter "tribunefenomenet". Det selvstendige mennesket som sammen med andre selvtenkende individer starter en kjedereaksjon. Tribunefenomenet er det som skjer når en gruppe sitter for å se et show. Alle ser litt dårlig frem på scenen. Den første som heiser seg litt opp på stolen og strekker hals ser litt bedre enn de andre, helt til alle andre også gjør det samme. Den første som reiser seg for å se showet, ser kjempebra, helt til alle andre også reiser seg og blir stående for å se. Men det er slitsomt å stå for å se en forestilling i to timer. Det er derfor bedre å bare sitte, med akkurat samme litt dårlige utsikt. 

Det er akkurat samme prinsipp som ligger bak kvinnens klage over kroppspress, utseendepress, forvetningspress, karrierejag og generell overdrevent vellykkethet. Gruppen kvinner jager hverandre opp i stående med strukket hals og høye skuldre. At noen kvinner har fått det for seg at ansiktshuden skal skinne av ungdommelighet hele livet, at underlivet må være like perfekt hos de på lugubre nettsider, at veska og skoene skal koste en månedslønn, skyldes KUN kvinnen selv. Det er verken menn, politikere eller samfunnet som har satt denne slitsomme standarden. 

Jeg er helt sikker på at om vi var bare kvinner på denne planeten, ville vi fortsatt hatt behov for en kvinnedag. Det er kvinner som undertrykker kvinner. 

Det hadde derfor vært fantastisk om kvinnedagene ble en påminnelse til oss selv;

- Vi trenger ikke å overgå andre kvinner i skjønnhet. 
- Det er like flott å være bred over rumpa som skrinn. Menn har forskjellig smak! 
- Man trenger ikke sminke for å gå på rema! 
- Det er like verdigfullt å være hjemme med barn som å gjøre karriere og utdanning!
- Billige vesker er også gode vesker!! 
- La jåledukker være jåledukker. Vi trenger ikke være like opptatte av trynet og håret som dem. 
- Det er ikke normalt å alltid ha det ryddig hjemme!
- Prøv aldri å kopiere livsstilen til en skjønnhets/mote-blogger. Husk at det er jobben deres å late som de er perfekte. 

 

Hvorfor skal det være tabu å si at velferdssystemet misbrukes? 


Det er flere som har forsøkt å si noe om at vår velferdsordning innehar store feil. Bjarne Brøndbo er ikke den første som slipper et slikt hjertesukk. Lege Skavland var ute med et lignende for en god stund siden. Det burde absolutt være fair å påpeke en feil ved vårt økonomiske overformynderi, men dessverre skjer det samme hver eneste gang noen pirker i dette temaet i media. En rekke mennesker står frem og føler seg tråkket på, stigmatisert og sparket på mens de ligger nede. Noen forteller at de føler seg satt i gapestokk, mistenkeliggjort og hetset, ved at de føler seg mistrodd i å virkelig være syke. 

Det er egentlig helt forferdelig at et forsøk på å bedre et system til fordel for lidende og syke mennesker, skal oppleves på denne måten av tydeligvis veldig mange. Å kritisere systemet, er ikke å mistro enkeltindivider i at de virkelig er syke. 

I flere tilsvar til blant annet Brøndbos innlegg fremkommer det en bred og uheldig kategorisering; "vi NAV-ere". Begrepet å slå alle over en kam har aldri kommet mer til uttrykk enn når en person tar til motmæle på vegne av alle landets innbyggere som mottar en form for økonomisk erstatning for arbeidsinntekt. Det har derfor i denne debatten oppstått to grupper; de friske og de syke. Arbeiderne og nav-erne. Sistnevnte gruppe appellerer sterkt ved vår moral. Nei, vi vil selvfølgelig ikke sparke nedover og vi vil hjelpe og ivareta de uheldige i samfunnet! 

Men hva om vi åpner opp for å innse at det finnes tre grupper i denne debatten? De friske som arbeider, de syke som ikke arbeider, og de som misbruker systemet. 

Det er et faktum som er helt umulig å stikke under en stol. Det finnes dem som utnytter velferdsgodene. Vi må våge å innse det. Og det er et stort problemet i samfunnet vårt er at disse forsyner seg grovt av kaka som er forbeholdt syke. 

Når man får utdelt ett liv og er så uheldig at hele eller deler av livet må tilbringes som syk og redusert, skal velferden sørge for at disse får så god livskvalitet som mulig. Det klarer vi ikke som det er nå. Får du en sykdom som ikke rekker å bli frisk av innen ett år, går inntekten ned med de rammevirkninger for hele livssituasjonen det medfølger. Kronisk- og langtidssyke er langt unna å ha en inntekt tilsvarende gjennomsnittslønn i Norge. Det burde de ha hatt, om systemet fungerte som det skulle. Og det hadde vi hatt råd til, om det virkelig eksisterte bare to grupper, de friske arbeidsføre og de syke som trenger hjelp. 

For deg som tilhører gruppen de syke, gjelder ikke slike debattinnlegg med kritikk av systemet deg. De er ment for å hjelpe deg slik at velferden blir forbeholdt kun de som er avhengig av den. Vi trenger å bruke pengene på riktig sted. Og sile ut og hjelpe på riktig måte de som har falt ut av arbeidslivet av andre grunner enn sykdom. Det er derfor ikke du som er syk som skal føle deg uglesett og stigmatisert. Push heller debatten frem enn å forsøke å avfeie den på vegne av absolutt alle som mottar trygd.

 

Ekte mager


I dag viste VG mote frem et bilde av et bunglete og ripete mageskinn. I reportasjen står det at magens eier har bestemt å blotte den som et opprør mot hvordan en mage skal se ut.

Jeg vet ikke hvilket oppslagsverk hun har benyttet for å lese seg opp til hvordan en mage skal se ut. Jeg fant ingenting i det store norske leksikon. Ved søk på Wikipedia fikk jeg bare opp magesekk. Den skal åpenbart se sånn ut:



Men selve skinnet, hvordan magen skal se ut på utsiden, det lyktes jeg ikke å finne. Derfor vet jeg fortsatt ikke hvordan det hevdes at en mage SKAL se ut.

Min egen erfaring er nemlig at mager ser temmelig forskjellige ut. Dog det er noe kaldt der jeg er ifra, har jeg opplevd å være på badestrand. I svømmehall også! Jeg tenkte aldri over at noen har feil mage..??

Jeg kan skue mager som ser ganske brukte ut. Men feil mager har jeg enda til gode å se.

Et annet begrep som blir benyttet er ekte mager. Ved søk i nevnte oppslagsverk om ekte mage, fikk jeg opp "okser"? ! Hvor det videre opplyses at "okser regnes som være en ekte drøvtygger og har en firedelt mage, inkludert vomma". Jeg regner med å dette ikke gjelder mennesker. Om så, ville jeg fått forståelse over at mange må ty til det steg å blotte magen i opprør, da de urettmessig opplever å ha en feil mage. 

Magens innehaver i denne reportasjen hevder å ha en ekte mage.

En ekte mage ser altså slik ut:

bildekopi fra vg mote
 

Og her må da være et eksempel på en uekte mage:


 

Så har man lært noe i dag også! 

Jeg håper det snart står står frem noen og viser oss hvordan ekte tenner skal se ut. Om ikke må jeg kanskje selv hive meg inn i denne debatten.

 

Bare mager i det offentlige rom

Debatten om kroppspresset fikk en liten oppsving igjen etter at eminente blogger stolt viste frem nyfødtkroppen sin, igjen. Noen mener at hun har all grunn til å være stolt og heier på. Andre spør om det er nødvendig å blafre med dette skrytet. Likedan som om rike mennesker hadde tatt bilde av pengene sine. Noen blir provoserte over å må se en skrinn kropp, som gjør at de selv føler seg tykk. 

Kropper i media engasjerer mennesker, det er i alle fall sikkert. 

Men har vi glemt å tenke på det mest normale? Hva i alle dager gjør hun i underspretten i riksdekkende media?

Min første tanke var en smule flau; "Ånei, hun har glemt å kle på seg før tok selfie". Ammetåka kanskje..

For er det ikke mest naturlig å være påkledd når man går ut i det offentlige rom? Hvem føler det naturlig å gå ta handleturen på nærbutikken i undertøyet? Er det en måte å unngå tidsklemma? Hoppe over å kle på seg før går på jobb?

Det ser ikke ut til at all denne nakenheten i media er til gagn for noe som helst. Unge mennesker blir usikre på seg selv og gamle mennesker blir påminnet skuffelsen over at kroppen aldri igjen vil bli som da den var ung. Eneste hensikten må da være å normalisere påklednings-glemskhet? "Du er ikke alene, også unge mennesker glemmer å kle på seg". Regner med demensforbundet er takknemlig for det. Å glemme å kle på seg før går ut er også noe slagrammede kan bli lidende av i etterkant av et slag; neglekt. De glemmer den ene halvsiden av kroppen. De kan da f.eks glemme å gre håret på ene siden, og glemme å kle på seg på den siden av kroppen. Verden er nå rammet av uforståelig hel-sidig neglekt, som forskerne enda ikke har funnet forklaring i. Kanskje et mystisk virus på en hjernenerve?

I stedet for å synse, diskutere og mene noe om disse kroppene som dukker opp i media, burde vi kanskje vennlig og diskret gjøre dem oppmerksom på at de står der i bare undertøyet?

 

Hvem skal bøte for svakhet?

Om en kvinne er for svak, for forsiktig, for lite erfaren og sterk til å si nei til dop og sex.. Hvem skal da bøte for denne svakheten?

Det norske folk er fullstendig overbevist om at det er mannen. 

Ingen som ikke har vært til stedet under rettssak i voldtektssaker, vet noe som helst om skyldighet eller uskyld. Enigheten om full score på drittsekk/hæstkuk-barometeret deles som regel til det fulle, men til spørsmålet om fengsel er berettiget, stiller denne fruen seg faktisk mer undrende enn den gjengse nordmann. Gud forby. 

Vi ønsker likestilling i dette landet. Men om det var mannen som anmeldte en jente for voldtekt, med begrunnelse i at han var så bedugget at ikke visste hva han gjorde, ville vi ledd godt. Om mannen sa at det var kvinnen som gav han dopet, ville vi klasket oss på låret og ledd enda høyere. Fordi vi har inngrodd i oss at kvinnen er den svake, og mannen den sterke. Piss meg i øret for dette likestilling vi snakker om! 

Jeg skal tviholde på vettet og ikke uttale meg om en rettsak, som jeg ikke aner noe mer om enn at en jente var svak og ikke klarte å si nei til noe hun egentlig ikke ville, først dop, så sex. Men moralen i visa kan jeg si noe om, og så gjorde jeg det. 

Vi tar automatisk parti med den vi oppfatter som den svake part. Det er en kjempefin sosialistisk tankegang, og takk og pris for at dette er helomvendt siden gamledager. I gamledager kunne nemlig en kvinne i overklasse beskyldte en hvemsomhelst av laveste rang for hvasomhelst, og den laverestående var skyldig i samme øyeblikk som beskyldningen var uttalt. Den sterke hadde all makt da. Hva futen eller prestefruen sa var en lov. Derfor ble en rekke kvinner kastet på sjøen eller brent på bålen. For at en sterk, av høy rang, hadde uttalt en beskyldning. Den fattige svake var ingenting i de dager. 

Men det har jaggu endret seg. Og mulig den trasige historien er en årsak i at vi går i harnisk om vi hører ordet rasisme, mobbing, fremmedfiendtlig, trakassering, undertrykking osv, uten å egentlig sette oss inn i saken. Vi sympatiserer automatisk med den vi anser som svak, uten å tenke eller vite noe. For hvem vet vel egentlig noe, om noe de verken observerte i gjerningsøyeblikket eller i avhør i etterkant. Men jaggu det norske folk vet å vite. 

Det var bare dét, den moralen i visa som jeg ville si noe om, som jeg også gjorde. 

 

Drømmen om et ordensmenneske

Jeg har en fantasi. En stadig tilbakevendende drøm. Meg selv som et ajoure-ordensmenneske. 

Jeg fantaserer om å strekke på nybarterte legger mens jeg halvveis ligger på sofaen. På en særdeles ubehagelig måte hvor kun tåspissen berører gulvet og ryggen svaier vondt helt uten støtte, men hvor skjørte faller til sides, blotter en tydelig leggmuskelen og gubben tenker at jeg er uimotståelig. Mens jeg leser et magasin og drikker en kopp te. Alt dette i et skinnende rent og superstilig hus. 

I dag har jeg vasket hele dagen! Kjøkken, stue, spisskammer, trapp, gang, kjøkken enda en gang.. Jeg vasket til åreknutene tøt på disse leggene som egentlig skulle være så uimotståelige. Nå er de innpakket i beige støttestrømper og fremstår heller noe imotståelig. 

Hvordan klarer disse menneskene å ha det så strøkent alltid? 

Jeg tror det finnes tre typer mennesker; 1) de som liker å ha det ryddig og er ryddige personer. 2) de som driter i rot og er uryddige personer. 3) de som er uryddige personer men som liker å ha det ryddig.

Gruppe 1 og 2 har det rimelig greit. De får det til som de vil ha det. Gruppe 3 derimot, som meg, har et problem.

Selv tror jeg disse vidundermenneskene bare har fått en medfødt gave. Ordenssansen. Denne som får dem til å småpusle i huset jevnt over dagen. Som tørker av spisebordet hver eneste dag, retter på duker og setter på plass kopper etter hvert bruk. Jeg kunne godt tenke meg på bli et slikt menneske. Vet bare ikke hvordan det gjøres?



Se, jeg får ikke engang til å sette inn et bilde riktig vei..
 

 

Morgenro og sukkerglede

Etter to hjemmenattvakter kan helgestarten nytes litt tidligere enn resten av norges befolkning. Ja dog unntatt alle ekle heldiggriser som har ferie. Jeg sitter i ensom majestet enn så lenge og tygger knekkebrød med lyddemping for å unngå å vekke resten av husstanden. Måler er å innta minst tre mol´sterke espressoer før stunden er ødelagt av mini-mennesker og gubbemas. 

I dag ble denne morgenstunden benyttet til å finne ut om sukker virkelig er så farlig som folk tror. 

Det later i alle fall til å ha blitt en gjengs oppfattelse av sukker som dritfarlig. Gift! Det har en media-lege-ekspert sagt. Og en drøss andre mer eller mindre eksperter. For ikke å glemme banan-debatten. Etter å ha blitt lekset opp av både svigerforeldre og kollegaer i det siste over hvor farlig karbohydrater er.. Lekset opp fordi fruen selv er en karbo-elsker som ikke klarer å forstå dette karbo-hysteriet, søkte jeg i dag på en litt annen måte: Er egentlig sukker farlig? 

Den aller første artikkelen begrunner dette meget troverdig. Sukker er ikke sunt men heller ikke farlig. I tillegg har denne karen gjort en særdeles grundig jobb i å finne ut av dette sukkerdilemmaet; Sukkeroppspinn og kostholdsmyter. I mitt hode fremstår dette som fornuft! 

Nå har denne husmora selv ikke tid til å lese og virkelig sette meg inn i forskningsartikler om temaet. Føler egentlig ikke at trenger det heller, da å kun bruke vett og forstand alene skal være tilstrekkelig her. Jeg benytter en enda litt enklere tanke; Hvorfor skulle vi ikke ete det som vokser på planeten vi lever på? 

Vår art er ikke rovdyr. Våre forfedre var det kanskje for noen hundretusener år siden, men nå har vi flate tenner og et langt tarmsystem. Det betyr at vi hovedsakelig er planteetere. Et annet argument som slår karbohaterne og kjøtt/fett forkjemperne er at for å leve 100 prosent av kjøtt må man løpe etter maten og slåss med den, hvis ikke får man litt for mye næring i forhold til forbruket. Vår fysikk, styrke og løpehastighet forteller at skulle vi levd naturlig som kjøttetere, ville vi vært meget sultne! 

Menneskets naturlige kosthold er består derfor av mye karbohydrater. Frukt, grønnsaker, bær, belgfrukter, korn osv. Og det er sånn det skal være. En årsak er også at vi har utviklet en overlegen hjerne i forhold til andre arter på planeten. Og denne hjernen trenger oksygen og glukose! 

For å sette det på spissen høres det ut som en tilbakeføring i evolusjonen om vi igjen skal bli hovedsakelig kjøttetere. Men det er også slik jeg forklarer dette karbohysteriet - hjernen deres har fått for lite glukose. 

 

Kjære middelaldrende kvinne

.. for det er ikke til å stikke under en stol at det er akkurat det de er. Middelaldrende, litt gammel. Et stykke over halvveis i livet.

Det beste er bare å innse det, for det er overgangen som er mest turbulent. Du ser en vakker kvinne i speilet, men teller istedet rynker. Nyt det heller mens du ser noenlunde grei ut. For når du om enda noen tiår ser deg i speilet og har blitt skikkelig stygg, da vil du huske hvor pen du var for noen tiår siden og angre over at du ikke satte pris på utseende ditt.

Men hensikten nå var altså å komme med et par tips. For jeg leser noen blogger både her og der, og noen ganger gremmes jeg på meg halvsidig lammelse og krøllete hår. 

1) Ikke se ut som du vil ha sex med fotoapparatet. Til tider må jeg lure på hvilken forhold du og objektivet har. Jeg vet nemlig at det kan tas av. Kameraet er en gjenstand, en død ting. Det ser bare teit ut å blikkflørte med det. Enhvert menneske som ser et bilde, også menn, forstår at fotografiet er arrangert. At du har hatt en oppstilling i stua, fremprovosert det mest sultne blikk, og sjenker dette til kameralinsa. Å forsøke å se ut som klimaks er nær, med attrå i blikket alene i egen sofa, får folk til å lure på hva du driver med?? Jeg tror neppe det er meningen. 

Du er voksen og fornuftlig. Det er din styrke. Act like it! 

Et naturlig bilde. Gjerne i en setting ute, eller en naturlig posisjon ved kjøkkenet er så mye penere enn et underlig blikk i en dunkel stue. Et naturlig, ekte smil. Menn liker kvinner som smiler. De liker naturlige smil mye bedre enn blikket til en som både er sint og trøtt på samme tid. 

 

2) Jeg har desverre glemt det andre tipset jeg tenkte på

 

 

Hagefesten

I helt korrekt vestkantstil bydde fruen inn til hagefest i hagen som enda ikke har blitt en hage. Det spiller forøvrig ikke så stor rolle om sola og bevertningen gjør sin misjon. Det gjorde det. Faktisk med en tips fra Trøndelag som medfører enorme mengder materiale for inntak, både fast form og flytende. 

Jeg glemte imidlertid å ta bilder underveis





 

Den virkelige skjønnhetsguiden


Av en eller annen grunn plumper jeg alltid innom sider som: "slik holder du deg ung", og "superbloggerens 10 beste skjønnhetstips" osv. Denne innomplumpingen skal nok innrømmes som et ikke helt tilfeldig skue, hvem vil vel ikke ha en vakker hud? , men selvfølgelig skal noen av disse tipsene være til forargelse også.

 

  1. Rens huden morgen og kveld! Hvorfor i alle dager det da? Ja så fremt du ikke har asfalt- eller gruvearbeid på natten da? Hvor skitten kan man egentlig bli i løpet av en natt? 
     
  2. Solfaktor 50, ALLTID? Tja, om du har gjort slektsforskning og funnet aner fra Transylvania. Ellers er 50 litt vel drøyt. Du trenger D-vitaminer, det får du ikke under et lag radioaktiv-vernedrakt på boks. Om det er mulig er 10 til 15 minutter i sola bra, før en kler på seg den usynlige solhijaben. 
     
  3. Gå sminkeløs slik at huden får puste.. ? Hvor sitter egentlig hudens lunger? Ja om det er sant at den puster? Tosk! Huden puster ikke!! Den "puster" ved å få oksygen fra blodstrømmen. Det er derfor ingen kvelningsfare for huden. Verken om du bruker foundation eller finnlandshette. 
     
  4. Ikke mos ansiktet ned i puten om natten. Jeg gjetter de har rett om denne. Men selv om jeg er blant disse putemoserne som sover med en fæl grimase hele natta, har jeg likevel aldri opplevd at ansiktet har blitt værende slik utover dagen.
     
  5. Smil minst mulig. Denne har jeg enda ikke lest om, men faller meg logisk. Om du smiler lite sparer du på ansiktet. På den måten kan du lagre opp smil-doser til du har passert 40. Jeg ser at mange ungdommer følger denne trenden. 
     
  6. Og til slutt mitt eget beste skjønnhetstips: Etter fylte 40 år, legg på deg 0,5 kilo i året. Slik fylles rynkene ut etterhvert som de kommer og du kan ha like glatt hud som en 13 åring når du er 70

 

KUNST!

Fanstastisk! 

Det er lenge siden sist jeg har sett noen pirke litt i "keiserens nye klær", som en gjerne kan benevne abstrakt millionkunst som. 

Etter fruens årevise diskusjon og forsøk å apperellere til vett og forstand i diskusjon rundt temaet kunst, har endelig en sann og ekte kunstner stått frem;  Provosert av abstrakt millionkunst begynte politimannen å male selv. 

Han innrømmer å ha brukt fra 4 til 15 minutter på hvert prosjekt, eller som det kalles; installasjon, og utstillingen heter; "De aller flerste er enig med meg." 

Han spiller på det at han, som en middelaldrende politimann, helt uten kunstnerisk innsikt eller kunnskap, også kan lage kunst. Noe som blir bevisst ved at folk faktisk strømmer til for å se på kunsten. Han tar et oppgjør med overprisingen på tull, og beviser tullet ved å lage det selv. 

Kunst er tull! Men samtidig veldig interessant. Kunst lever blant mennesker på grunn av ytterpunktene av det simpleste, og av det mest intrikate av menneskeartens natur. Det kompliserte; vår abstrakte tankegang. Det som skiller oss fra dyr, ved at vi faktisk kan uttrykke følelser via tegninger, bilder, skulpturer etc. Og at disse følelsene kan tas opp av en mottaker som tolker og forstår senders budskap av følelser. Dyr har ikke denne evnen. De lager ikke et bilde for å uttrykke at de føler smerte og elendighet. Således spiller kunst på noe av vår arts intelligente overlegenhet. 

På den andre siden er kunst simpelt. Kunst lever på den enkleste mekanismer fra dyreverden; flokksyndromet. Vi liker det de andre liker. 
"Flokken" bestemmer hva som er vakkert, kult og attraktivt. Derfor kan en blikkboks prises til flere titusener av et menneske som har oppnådd popularitet hos andre mennesker. Renomé - et komplisert og over-dyrisk begrep, men som næres av det simpleste i oss dyr. 

Og så lenge kunst i seg selv går for å være noe som hovedsakelig intelligente mennesker lager, og som intelligente mennesker forstår... Samtidig som det må til en solid økonomi for å kjøpe seg noe kunst overpriset tull, for å vise andre mennesker at man både har god økonomi og kunstnerisk intelligens, vil kunsten leve videre. Mennesker vil alltid ha behov for å vise at de er litt sterkere, litt bedre enn andre mennesker. Å kjøpe kunst, eller kostbart tull, er en måte å vise det på. 

Kunst er ikke annet enn human expression, priset av det simpleste ved menneskeartens natur. 

 

Litt høysensitiv kanskje?

Hvor fantastisk er det ikke å kunne takke nei til kjedelige forespørsler, eller beklage ens frafall med en diagnose? 

I dette århundre er vi faktisk så priviligerte at vi kan det. Det er f.eks egne diagnoser for ryggsmerter. Det finnes antagelig ingen mann over 50 år som ikke kjenner at det knirker i ryggen, men nå er altså muligheten der for å få et navn på det. Bare bruk jødeprinsippet hos fastlegen. Tre avvisninger minst, men så er diagnosen der. Men du er kanskje ikke heldig nok til å få en avansert diagnose for vondtet i ryggen. Det kan hende legen bare kaller det Lumbago. Et kult navn, men det betyr bare ryggsmerter. Og det visste du kanskje fra før at du hadde? 

Passerer du 40 og kjenner at tarmen ikke virker like bra som da du var 18, er det antagelig en eller annen intoleranse. Antagelig hvete. Men matintoleranse høres bedre ut enn gassproblemer. Som har vært et ganske så vanlig problem hos mange. Eller kanskje litt dårlig psykisk form. For begrepet dårlig humør er ut. Er du sur i dag? Nei, men jeg er i litt dårlig psykisk form i dag.

Et kropp som begynner å degenerere, som alle kropper faktisk gjør, umerkbart fra 20-årsalderen med tydelig merkbart fra 40-årsalderen, skaper smerte for den uheldige eier denne av kroppen. Det er ikke mulig å passere 50 år uten å ha smerter. Kanskje noen er mer heldige, men stivhet, stølhet, leddsmerter og morgenstivhet hører med aldringen. Vi må derfor bare akseptere at det er normalt. Fibromyalgi er en diagnosen som dekker det å ha smerter overalt.  

Nå har einstøingene også fått en diagnose. Vi, her må jeg også inkludere fruen selv, som trives i eget selskap, som blir lei av mye folk og styr rundt seg og liker avbrekk i rolige omgivelser, har også fått et kult begrep; høysensitive. 

Jeg bruker det selvfølgelig for alt det er verdt; "Sorry at jeg ikke kan være med på det familieselskapet, høysensitiviteten vet du. Så jeg må nok ta en alenehelg på hytta". 



 

Tvang. Omsorg eller ondskap?


VG har satt psykisk helsevern på dagordenen. "VG avslører" er temaet. Det handler om bruk av tvang i psykiatrien. Debatten går selvsagt også videre ut til å diskutere om vi i det hele tatt trenger psykiatri? Eller om det bare er sysselsetting for en rekke onde mennesker, lønnet av staten. Det kan virke som vg journalistenes alvorstyngede ansikter mener akkurat det.

Det finnes antagelig ikke noe mer komplisert enn å tukle med det nevrobiologiske oppi hjernen. Det har skjedd skremmende mye feil opp i gjennom psykiatriens historie. Likedan som både medisin generelt, lov og rett, ernæring og skoleverket også har utviklet seg drastisk i riktig retning gjennom historien. Likevel er det skrekkhistoriene fra psykiatrien som skal prege nåtiden. Mytene om en ond psykiatri er seiglivet

Det er nok denne ondskapen de entusiastiske journalistene vil til livs. Og de har mange meningsfeller. Tidligere pasienter som vil legge frem sin historie fra sitt perspektiv og mennesker som aldri har sett en psykotisk person og dermed ikke forstår noen som helst hensikt med tvang. Logisk nok. Allmuen uten erfaring med psykisk syke, kan heller ikke forestille seg hvilken verden en person i psykotisk tilstand erfarer. De forstår ikke at det er mulig å føle seg forfulgt, når man ikke er forfulgt. Eller å av full overbevisning vite at en katastrofe kommer til å ta livet av dine nærmeste innenfor de neste dagene. Ola Normann forstår heller ikke at det er mulig å tro at maten som pleierne oppfordrer til å spise, er forgiftet. De hører bare hvor forferdelig opplevelse det er i psykiatrien, hvor en blir låst inne og gitt medisiner på tvang.

Eksempelet med Sigvart er den vanligste psykotiske pasienten av alle. Noen har enda verre vrangforestillinger. Hvilket helvette gjennomgår han ikke? Men hadde han hadde det bedre i denne tilstanden hjemme? For han er det han opplever reelt, en katastrofe er i ferd med å skje og han vil ut. Han forstår ikke at det han opplever er sykdom og at han trenger hjelp for å komme ut av det. 

Psykoser som har vart over uker og generert flere og alvorlige symptomer går ikke over av seg selv. En kan heller ikke samtale en pasient ut av psykotisk tilstand. Selv om det kan høres genialt ut ved et tastatur. 
 



 

Kvinner ér kvinner verst!

Det hendte i herrens år 2016 at en rosablogger... les: sminke, mote, interiør, vesker-blogger tok mot til seg og mente en menings mening i et offentlig fora. Dog altså utenfor sin egen publiseringskanal, bloggen. Det handlet om noe så prekært som feminisme, på selveste kvinnedagen. Innlegget hadde både subjektive og objektive velnyanserte meninger. Meninger som formidlet at noen ganger er kvinner helt for jævlige mot hverandre. Og at dette fenomenet ikke akkurat gagner likestillingskampen. 

Det som skjedde deretter er at kvinner ble helt for jævlige mot hverandre. 

I kommentarfeltet og andre tilsvar-innlegg. 



Vrøvler??

Finnes det et mer nedlatende ord om en annen persons ytring? 

På en måte kunne en nesten tro at hele innlegget var skrevet som en studie i selvoppfyllende profeti - å undersøke om andre kvinner fikk tarmslyng og andre spasmer av å se at en av de vakreste i landet her, også hadde en tankegang. 

Kvinner er kvinner verst! Er det så vanskelig å bare ta til seg? Kanskje heller gjøre noe med det? Litt utopisk hei`ing og støtting, og takle å se at andre kvinner lykkes. Og faktisk unne dem det. 

Bakgrunn og årsaken for dette fenomenet kan antagelig føres tilbake til en spennende evolusjonspsykologi. Blant vår art er det blitt slik at kvinner som er naturlige fiender. Vi er rivaler. I konkurranse om å skaffe seg det beste arts-eksemplaret for å få avkom med gode gener. Og ikke minst, for å bli tatt vare på. Kvinner har gjennom hele historien blitt gjort til det svake kjønn. Mer avhengig av å ha en mann for å beskytte og forsørge seg og deres avkom, enn mannen er av kvinnen. Du forstår; av menneskeartens historie er delt omsorg noe temmelig nytt! Hun var derfor nødt til å vokte sitt revir. Sin mann. Fra andre unge rivalinner som kunne ta fra henne både mat og liv. 

Det er ganske nytt i historien at kvinner er selvforsynte. Det vil nok derfor også ta litt tid å innse at vi ikke trenger å konkurrere og bekjempe andre kvinner. Inntil videre må vi bare ta disse urkvinnene som litt underholdning. 

 

Kroppspresset er tidenes største bløff


Ved siden av litt amerikans valgkamp, sport og kongefødsler, lever temaet kroppspress i beste velgående i media. Det skrives om det, det klages og fokuseres, vi vil skal bekjempe kroppspresset! 

"Vi har kommet så langt at kroppspresset oppleves stort og voldsomt". "Kroppspresset er enormt!" "Det har nesten blitt en form for sosial norm at man skal være like dedikert med trening, som jobb, og studier." 

"Har du ikke den perfekte kroppen er du ikke bra nok!" Jaha ja, hvem sier det??
 

I dagbladet har temaet kroppspress tydeligvis fått sin egen kategori. 

 



Media omtaler kroppspress og treningsøvelser om hverandre..

Men hva er egentlig kroppspress? Noen ganger kan det være ganske nyttig og tenke seg om, faktisk. Jeg har enda til gode å lese en overskrift som sier; "Slik skal du se ut!" Eller; "Er du ikke veltrent og slank, er du uut!". Jeg har enda også til gode å høre at noen sier noe slikt. Så hva er det egentlig som utøver et slikt press? Hva kommer det av? Hvem presser? 

Mange sier media er den store syndebukken. Ved å publisere bilder av slanke, veltrente og pene mennesker, sier de med det samme at slik må ALLE se ut? 

Nei! Intet bilde eller overskrift sier at du også må se slik ut. Men dú selv gjør det. 

Det hører til menneskets psykologi å sammenligne seg med andre. Også å skylde på andre. Det er også slik dette underlige begrepet "kroppspress" har oppstått. Om en person føler seg tykk av å se en tynn person, er det da den tynne personen som har en feil? Er det press, at den tykke skulle ønske at han var tynn? 

Og er det virkelig press det at det er de sjeldent pene menneskene som blir benyttet som modeller, reklame og insiprasjon for oss andre? Hvor i all verden har vi fått det fra??

Om noen har lagt sin flid i å se ut som et ukeblad og spaserer rundt slik på gata, er det likevel ingenting som tilsier at dette skal utøve et press til andre. Men det er sikkert mange som tenker; "enn om jeg kunne sett ut som henne." Og således føler en lengsel, et press, etter tid til å trene, brune huden, fikse nesa, blåse opp leppene, lime på øyenvipper, matche klær, holde pusten i et korsett.. 

Men hold på tanken; dette er kun egne tanker og følelser! 

Vi må tåle å se slanke, veltrente kropper både i avisene og på gata, uten å føle at vi også burde se ut som dem. Den eneste måten å få bukt med dette kroppspresset er å bygge opp vår selvfølelse tilstrekkelig til å takle å se mennesker som er penere enn oss selv. Det er deres valg å fokusere på utseende. Noen har det som yrke. Innse det, og lev med det! Heller enn å forsøke å fjerne de vakre menneskene fra vårt synsfelt. Det er en snever tankegang! 

KROPPSPRESSET FINNES IKKE! "Kroppspresset" eksisterer ikke andre steder enn inni individets eget hode og er kun en basert på grunnleggende følelser som sjalusi og ambisjoner. 

 

Menn som nynner.

Hva er det med mennesker som nynner når de står i en folkmasse? Har de bare en melodi på hjernen som de tror de blir kvitt om de synger den mange nok ganger? Klarer de bare ikke å vente til de er i bilen? Eller gjør det det for å skremme folk?

TIdligere i dag skuet langsynet mitt en rød plakat hvor det står 3 planter til 100 kroner. Jeg spradet selvfølgelig i nevnte retning for å ta disse blomstene i nærmere øyesyn. De dugde, og grønnplanter til 33.33333 kr pr stykk er jo temmelig bra. Det syntes tydeligvis flere, for sjappa var proppet av beplantningsoppmerksomme mennesker. Jeg måtte stå en god stund i kø.

Mens jeg stor der hørtes plutselig en underlig summing. Akkurat som på sommeren når en veps lurer i nakken. Jeg tittet rundt meg og lokaliserte at summingen kom fra en mann. En mann som nynnet. Han stod der og vugget litt, holdende på en stor jokkapalme. Han var i tillegg skallet, litt lav, tettbygd. Det var ærlig talt mer irriterende enn skummelt. Det forhåpes likevel at nynningens forklaringsgrunn enkelt var at herremannen hadde en særdeles fin dag. Kanskje hadde han fått seg ny kjæreste. 

Det har også skjedd noe meget stort i verden i dag. The missing link er atter en gang funnet. Nå som en flatorm. Denne må ikke forveksles med flatlus, selv om det hadde hatt en mer logisk sammenheng med evolusjon, forplantning og oppkomme av menneskearten. 
En forsker i Bergen nemlig, har funnet ut av flatormen har en venstre side og en høyre side, akkurat som mennesker. På en måte kan vi dermed si at vi stammer fra flatlusa, flatormen. Og den kan derfor anses som den manglende bit mellom oss og manetene, som jo er runde. Menneskene derimot har både har en høyreside, en venstreside, en overside, en underside og en bakside. 

Det må man feire med et glass musse! 

 

Det er jo flaks at flatormen fortsatt eksisterer, siden den også har evolusjonert til noe annet, og jeg håper den nynnende mannen også koser seg med musse i kveld. Og at den nye kjæresten ble glad for jokkapalmen.


Turnus-arbeidets velsignelse

Morgenkaffen på fri-formiddager skal være så sort og massiv at den skaper litt gravitasjon.





 

Nei! Foreldre bør ikke gi mer faen!

Det er ikke så mange blogger jeg følger, ikke min egen engang. I det siste tre ca. En morsom tilbakelent mammablogg har vært en av dem. Men i det siste har jeg blitt makalaust provosert. Årsaken til det er at jeg helhjertet tror at jeg ser den psykologiske tidslinja i hele greia. Jeg kan jo selvfølgelig ta feil, men det skjer jaggu sjelden. 

Det startet med en helt vanlig kvinne som blir gravid ca midt i fruktbar alder. Hun er supermotivert for å bli en perfekt mamma som gjør alt det beste og riktige for sine barn. Hun skrider til verket, men tilfeldighetene lager noen ekstra utfordringer. Jeg tror det var kolikk. Noe som selvfølgelig kan tappe enhver for siste dråpe av livsgnist. Jeg har også lest at det var forventningene til å være en a´la barneoppdragelse-bokoppskrift-perfekt forelder, som hun ikke følte å lykkes med. Hun har beskrevet å bli rammet av en fødselsdepresjon. 

I en slik situasjon er det helt normalt at en kaster et sideblikk på andre mødre som tilsynelatende mestrer absolutt alt helt ubesværet. Ryddige hjem, gardiner som matcher sofaputene, blide barn, en ektemann med attrå i blikket, ren bil, veloppdragen hund og generell familielykke. Osv. Det er også helt naturlig å da føle på sjalusi, og få lyst til å rope -FØKK YOU, lykkelige idioter! 

Akkurat denne mammaen i mistrivsel fikk faktisk til å rope F.Y., i media..! I tillegg få med seg en flokk av andre mødre..! De kaller det "foreldreopprøret". Og har til hensikt å endre vår oppfatning av hva som er lykke og hva som er det perfekte. Sagt på en annen måte; "når vi ikke oppnår å føle lykke til forventningene, endrer vi på forventningene, og føler dermed lykke som vi har det". 

Dette er nok helt riktig for noen. Noen foreldre stresser og strever mer enn de har godt av, og burde slappe litt mer av. Jeg tror derimot at denne gruppen er liten. 

På seg selv kjenner man andre, er et veldig sant ordtak som jeg tror denne bloggeren har blitt rammet av. Hun skriver ut til et stort publikum, men målgruppen er egentlig liten; de som stresser med å gi barna avokado og føler seg mislykkede om de ikke lykkes med det. 

Problemet er derfor at denne bloggen er lite nyansert. Den skrives ut til foreldre. Det er veldig mange i Norge som er foreldre. For noen blir derfor slike oppfordringer om å drite i lykke og forventninger veldig feil. Jeg tror det er en større gruppe foreldre i Norge som burde lære å være mer konsekvente, leve mer etter idealer, inneha mer kontroll i livet, og bli langt mer lykkelig av det.

For å si en like svart-hvit uttalelse: Ryddige hjem er ryddige hoder. Man blir i bedre humør av å ha orden rundt seg. 

Dette er en like unyansert uttalelse, men jèg tror den passer til flere enn de som burde tilstrebe mer kaos. Det er en stor gruppe foreldre i Norge som burde søke hjelp i foreldrerollen. De bør IKKE lese at -"foreldre bør gi mer faen". Det er mange i Norge som lider av lette og moderate psykiske lidelser. Vi ser at de ofte ikke klarer å være gode foreldre. Mange foreldre ruser seg, og tror at barna ikke merker det og ikke blir utrygge av det. Veldig mange foreldre i Norge trenger å skjerpe seg. Og tilegne seg kunnskap om foreldrerollen. De trenger ikke å lese at det er ok å gi faen. 

Aftenposten skrev nylig om lille "Jonas" som ble mishandlet til døde av sin mor. Og noen sier at vi bør avskaffe "mammapolitiet"? For en snever og egoistisk tankegang. Rundt ett av ti barn har opplevd vold hjemme, i følge tall fra Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress.

Er det ikke bedre at noen lider litt i sin misunnelse over de som ser ut til å mestre livet så godt, i stedet for at vi alle begynner å rope FØKK? 

 

 

 

Avseksualisering av kvinnekroppen


#freethenipple-kampanjen har kommet i gang som et ønske om en avseksualisering av kvinnekroppen. Mange kvinner opplever det provoserende og forulempende at deler av deres kropp forbindes med sex. Brystene for eksempel, de er jo kun der for å amme barn. Det kommer frem at kvinner ønsker det like akseptert å gå i bar overkropp, som det er akseptabelt at en mann gjør det. Mange kvinner er tydeligvis veldig provosert av dette og de har begynt å flashe ene puppen som et opprør. 

Og jeg skjønner ingen ting! 

Vi vil fremstå mest mulig attraktive og pene. Mange tar det litt vel langt i å fremstå attraktive og pene. En kvinne sprengfyller brystene med silikon, men blir forarget over at det forbindes med seksualitet? 


Kjære alle kvinner som føler at kroppen deres ufrivillig blir seksualisert. Slapp av! Jeg har noe betryggende å fortelle. Kroppen din kommer til å bli avseksualisert helt av seg selv. Med alderen! Vi trenger verken blotting eller kampanjer. Det er bare å vente noen år.

Bruk heller tiden nå på noe morsomt og mindre frustrerende. 



Nyt det så lenge det varer, Eia

Menn som elsker menn, er en flåsete, morsom tittel i dag. Om noen tiår vil menn klamre seg til sitatet og såvidt erindre de gode tider.

Å tillate grom humring og nedlatenhet fra testosteronbefengte hårballer rundt temaet kjønn i riksdekkende media, viser bare hvor langt likestillingen har kommet. I vårt "ta vare på de svake-samfunn" ville Eias ytring umulig kunne skrives om det han skrev virkelig var reelt. Altså om kvinner generelt virkelig var mindre opplyste, interessante, velformulerte, reflekterte og intelligente, ville Eia hatt vett nok til å ikke skrevet innlegget. Eller i motsatt fall kunne han kanskje forsøkt, men etiske retningslinjer for media ville stoppet det.

Derfor ler vi av Haralds innlegg. Både kvinner og menn. Mannfolka ler høyt og bryskt og klapper hverandre i ryggen så cognacen skvetter. Kvinnene fniser og himler med øynene. Ingen blir såret eller tar seg nær av Eias utbrudd av fortrolig meddelelse til det norske folk.

 Men en ting skal han ha, vi lever enda til dels i "A man´s world". Fra tidenes morgen til i dag vil perioden med likestilte kjønn knapt være synlig på historielinjen. Det er kanskje ikke så rart at et slags urinstinkt henger igjen i mange. Det er kvinner som er naturlige fiender i dag. I et stort selskapslokale søker menn til menn i godlynte former. De knuffer, ler og klør seg på balla i stolthet. De brysker seg sammen og eier festen. Og midt inni der søker Eia til de bredskuldrede for varme og ros. Kvinnene derimot er på jakt. De vingler på høye, vonde heler mens de speider lokalet og smalner øynene for konkurrerende urdronninger. Hvem er vakrest, slankest og har den peneste kjolen? Smerten fra korsett og ulogisk hårpynt døyves i kampens hete på slagmarken. For enda er det flest menn i makt, og det er makten som lyser og tiltrekker fluene, ikke kjønnet.

På den andre siden kan en betrakte hvilket kvantesprang kvinner har gjort fra den tiden de ikke fikk studere på universitetet eller stemme, til i dag hvor flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Og siden mennesker ved hjelp av abstrakt tenkning evner å reflektere utenfor nåtid, kan vi enkelt speide fortsettelsen. Kvinners naturlige kvaliteter har mer tålmodighet, evne til overveielse og planlegging enn menns naturlige kvaliteter. I stedet for å ta raske beslutninger tar kvinner mer beregnede beslutninger. Det er ikke fjernt å formode at slike kvaliteter på sikt vil seire innenfor ledelse, suksess og makt.

For å si det på en annen måte; Om Angela Merkel entret selv-digge-festen i NRKs lokaler, ville Eia glemt både Otto og Knut rimelig raskt. Han hadde logret som en valp av Merkels bifallende nikk, ja om hun hadde sett i hans retning. Når det om noen få tiår er flere kvinner enn menn i maktposisjon, er det kvinnene som står og klapper hverandre på skuldrene, mens menn speider lokalet etter kvinner de kan søke oppmerksomhet hos. Samtidig som de holder et årvåkent øye med andre konkurrerende menn.

Vi er på stø ferd mot "A woman´s world" og DETTE var av Harald Eia å pisse i buksa.

Det fantastiske fremmedfrykt

Visste du at enkelte ord og begreper har ekstremt stor makt? Det kan få folk til å måtte holde kjeft på et sekund. 

Fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet er et slikt et. Det er et vel anvendt begrep for å avfeie enhver mening og argumentasjon. Skeptisk? Neida, det er fremmedfrykt! Du kan enkelt stoppe enhver saklig diskusjon med å rope "FREMMEDFIENDTLIG" og den fornærmede må lute ryggen og labbe flau ut av diskusjonen. Rasisme funker på samme måte. Ingen kan forsvare seg etter at de er blitt stemplet og beskyldt for rasisme. Som kvinne benytter jeg meg ofte av ordet kvinnediskriminering. Dvs at om noen retter kritiske spørsmål ved noe rundt mine avgjørelser i jobbsammenheng, kan jeg rette et anklagende spørsmål rundt kvinnediskriminering tilbake, og saken er løst. Takket være menneskelig sympati er vi svake i samfunnet i en ganske grei posisjon sånn sett. 

Derfor, i enhver situasjon let alltid etter et slikt stemplende begrep. I det øyeblikket mistanken rettes, er den mistenkte skyldig. 

Et tenkt eksempel: En mørkhudet (1) og en hvit (2) står og krangler så busta fyker. MED tilskuere. Nr. 1 roper "du er rasist"! Har nr. 2 en mulighet til å forsvare seg og ro seg ut av dette? Nei, sorry, ingen utvei, han ER rasist. 

Husk derfor alltid, og bruk begrepene for det de er verdt; Rasisme, fremmedfrykt, homofob, kvinnediskriminerende, og du vinner enhver diskusjon. 

Svart mann i rullestol..

Dette er gamle sjokkerende nyheter fra forrige uke og er nok derfor ikke like sjokkerende lengre. Men tilstrekkelig sjokkerende var de dog likevel. I dobbel forstand. Jeg trodde at siste gang jeg så overskriften SVART MANN i en riksdekkende avis var på 90-tallet en gang. Men neimen, her dukker den opp en helt vanlig høstdag i 2015. 



De fleste så den sikkert, øverst på både VG og Dagbladet. En svart mann i rullestol hadde blitt skutt fordi han ikke adlød politiets ordre om å vise hendene. Tragisk. Det er en kjensgjerning at amerikanske politi sliter med både rasisme og traumebefengte skytelystne testosteronbomber blant sine ansatte. Denne gangen ble jeg derfor mer sjokkert over norske aviser. 

I ganske lang tid har det vært ute å omtale menneskers opprinnelse med hudfarge. Vi sier ikke "en gul mann", vi sier kineser. Det er helt ute å si neger! Vi bruker heller ikke svart, brun eller farget, vi sier sørafrikansk opprinnelse. Dette for å vise at mennesker er fullstendig likestilte uansett rase, og for å kvitte seg med tidligere rasismebegreper som tilhørte svart og hvit inndeling. 

Derfor er det nærliggende å undre seg over hva slags rasisme VG nå ville ha tak i? Var det ikke ynkelig nok at en mann i rullestol ble skutt? Ble det mer ynkelig at mannen i rullestol var svart? Det er jo dette som ER rasisme.

Se på denne:

Svart mann overfalte og voldtok kvinne i bakgate.. FEIL! Rasisme! Er ikke akseptabel å skrive i riksdekkende avis. 

Svart mann skutt av politi..  Ok. 

???

Jo dyrere jo bedre?

Jeg leser noen populære dameblogger. Slike om avslappende, lettleste, motebefengte skriblerier om alt og ingenting. Disse skriver ofte innlegg om en del fantastiske nye ting de kjøper seg. Som regel sko, vesker og ulike klesplagg. Denne gjenstanden blir så idyllisk beskrevet som fabuløs, vidunderlig, umåtelig, men også praktisk, matchende, varmende osv. Nå har jeg enda til gode å lese en slik beskrivelse av en gjenstand, okke som om det er en sko eller ei veske, som er rimelig i pris. 

Finnes det ikke billige ting som også er fantastiske? Et supernydelig skopar kjøpt på Økonomisko. Ei praktisk og pen veske fra Morris til 500 kr? 

Eller er det kanskje slik at det er prislappen som gjør akkurat denne gjenstanden fantastisk, vidunderlig, vakker og umåtelig uimotståelig?

 

For en fantastisk sko altså. Denne var neimen ikke billig. 

 

Alt var bedre før..

I min tid var butikkene åpne fra 10 til 16.30 på hverdager. Unntatt torsdag da det ble skeiet ut med åpningstid helt til kl.19 på kvelden. Lørdag stengte butikken klokka 13, og ingen kunne handle verken brød eller melk etter det. Bensinstasjonen solgte kun bensin, olje, pølser, brus og potetgutt og var aller nådigst åpent til klokka 20 på kvelden. 

Ja det var tider det. Det er vel strengt tatt ingen som har behov for å handle utenfor disse tidsrommene? I debatten om søndagsåpne butikker stemmer jeg selvsagt for å gå tilbake til denne modellen. Jeg er forøvrig også mot fargefjernsyn! 

Nei til fremgang, muligheter og endringer, uansett. Nei, nei, nei



 

 

De godhjertede egoistene

//personlig mening; flyktningekrisen

 

Har dere sett at det er en stor krise på gang? Desperate mennesker på flykt fra krig og elendighet. Vi som sitter på glanssiden av kloden er alle enige om at "vi" må hjelpe dem. Selvfølgelig!
Det finnes et fåtall med betraktninger rundt det hele. Praktiske betraktninger. Plass, husrom for alle, mat til alle. Men disse får på kjeften så det holder. "Ubarmhjertige egoister!"  Det later til å nærmeste gå større sport i å rakke ned på disse i media, enn å virkelig beskrive hvordan tilstanden er og hvordan "vi" faktisk kan hjelpe. 

Det er enkelt å rope "Vi" må hjelpe" i media. I tillegg fremstår skribenten med ett som samfunnsengasjerte og godhjertet. Det vanker en smule ære og berømmelse over å ha fått inn et "vi må hjelpe-innlegg" i en avis. Med dog er det jo også bra at noen gjør det, selv om jeg synes "bidraget" til hjelpen via avisinnlegg er en smule heroisk ubetydelighet. 

Men det later til at alle barmhjertige avis-skrivere har glemt noen. Krisen gjelder ikke bare de som nå sitter i en båt, står på grensen eller en strand. Det er ikke bare snakk om de som nå allerede har kommet over, eller de som er på tur. Man må ikke glemme de som enda er igjen i de kriseherjede landene. De er flyktninger de også, selv om de enda ikke har kommet seg til en båt. De har det også antagelig verre, enn de som har kommet seg bort. 

Men det kan virke ikke som de barmehjertige i medias hylekor ikke har tenkt på dem. De som er igjen. 

Og hvem er nå egentlig denne forbanna "vi" alle beskriver? Ordet "vi" er et ord som inkluderer seg selv, sammen med flere. Hvordan har det seg til at alle som befaler hjelp til flyktningene inkluderer seg selv i bidraget? Jeg mistenker at det eneste de har løftet i hjelpearbeidet, er hånden til tastaturet. Jeg synes ikke det sertifiserer til å benytte begrepet "vi". 

Innsikt er en vanskelig ting. Det er en komplisert måte å tenke på, utenfor den enkle, benektende tankegangen hjernen vår ofte tar. Vi tar ikke innover oss det som er vanskelig. Om staten Norge sender båter og tar flyktninger inn i landet, har likevel ikke "jeg" løftet en finger og kan fortsatt ikke si "vi" har hjulpet. Jeg har gitt noen hundrelapper, men kan likevel seriøst og oppriktig ikke si at JEG har deltatt i hjelpen. 

Det er noe som heter skinnhellighet. Jeg tror ikke jeg kan komme på et bedre eksempel på skinnhellighet enn dette. Medias barmhjertige skrikere som ber noen fikse dette uten at deres egen velbefinnede blir berørt. Håsslester, alle sammen! 

 

 

Så langt så godt

Jeg har gjort så innmari mye i det siste at jeg ikke har hatt tid til sosiale medier. Helt utrolig, skulle ikke tro at det var mulig i 2015. Siden sist jeg la igjen noen ord her har jeg pusset opp hus, solgt hus og flyttet til nytt i Oslo. 

Mot alle odds, om en skulle høre på nabokjerringene, går ting sålangt rimelig greit her. Vi har enda ikke blitt overfalt og ranet, ungene har ikke blitt slått eller utfryst på skolen, vi har klart å komme oss dit vi skal gjennom trafikken, og skaffet oss mat. Vi er enda ikke hørselskadet eller følt problemer med å puste i byluften. Vi har heller ikke opplevd at noen har ledd av oss fordi vi snakker trønder. Jeg har enda heller ikke merket at jeg er mer stresset enn jeg var på bygda. 

Så langt vil jeg skrive hjem til de trangsynte småby-patriotene og si at det er mulig å leve i hovedstaden. Jeg ser mange mennesker her som faktisk ser helt vanlige ut. Bygda ér nok ikke det eneste stedet som muliggjør å leve godt. Sjokkerende. Så til tross for alle advarsler om at byen ville spise oss levende, gjorde vi det helt utenkelige å flytte fra en avsidesliggende småby og gjennom halve landet til hovedstaden. 

Det er egentlig morsomt å studere hvordan småbypatrioter anser livet i en storby. Folk fikk ansikt som om jeg nettop hadde meddelt at jeg skulle flytte på månen, da jeg fortalte at det ble flytting til storbyen. De later til å tro at storbyinnbyggerne går rundt ulykkelige og bare drømmer om freden og roen på landet. 

Det er faktisk fred og ro her også. Samtidig er det liv og røre og mange muligheter like borti gata. Så langt lover det godt. Og foreløbig har jeg plenty ledig tid

 



 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juni 2017 » Mars 2017
Aasta - Verden sett i grånyanser

Aasta - Verden sett i grånyanser

81, Verdal

Filosofifaxen. Urbanisert bygdefrue med aldersomregning. Engasjert og høymælt alterego, stadig funderende over livets rariteter. Ser fordeler i det meste og har et trent øye for uviktige detaljer. Liker prosecco, evolusjonspsykologi og verbifisering av ord. Sofafilosof med iver etter forskning.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits